Forrige helg ble et flott farvel til sommeren. Med god temperatur og ikke minst fisk på fjorden ble det tur både lørdag og søndag. Torsdag ble to båter flyttet inn til Tavern og det er som vanlig en stor attraksjon når broene åpnes. Nå har høsten satt sitt preg og det begynner å bli kjølig i luften, men kanskje rekker jeg en siste tur ut før båten blir pakket ned.
Mandagstur til Tautra, en perle i Trondheimsfjorden. Flott seilas og motoren ble kun brukt på vei ut og inn i Trondheim. Solnedgang på sjøen og innseiling til Trondheim by night
klesvask
Studiene har startet, sommeren gir oss noen siste varme dager, båten er tilbake i fast havn og det er på tide å få orden på tingene ombord. Idag gikk jeg gjennom en klesvask som tok meg hele dagen. Og det er på sånne dager jeg innser at jeg burde kutte ned på eiendelene. Gikk gjennom minst 20 t-skjorter, men klarte kun å kvitte meg med et par. Trenger jeg virkelig 7 identiske hvite t-skjorter? Joda, greit å ha.
Fra Kala Patthar til Trondheim
Fire år og over femtusen meter høydeforskjell har ikke forandret mye. Erik fra Canada, kollega og flatmate i Nepal, fant ut at avstanden fra Brussel til Trondheim ikke var lange biten. Han fløy opp på spontanbesøk og sammen Andreas seilte vi ut fjorden, antakeligvis siste gang for Lone før høsten setter inn. Turen gikk til Knarrlaget, Tarva og Brekstad. Tre nisser på nye eventyr.
Nå håper jeg på noen fine dagsturer rundt Munkholmen før vinterpelsen kommer på.
De to siste dagene på seilasen ble vi truffet av kraftig motvind. På vei til Brekstad gikk vi delvis for motor men fikk en fantastisk avslutning med god fart og sidevind inn fjorden. Neste morgen hadde vi Trondheimsfjorden forran oss. Det blåste kraftig imot og vi måtte delvis ty til motor igjen. Trondheim ga oss også vår aller første regnskur på hele turen på 14 dager! En grå velkomst hjem, men snart bærer det ut igjen på en liten snartur:)
Sør for Rørvik gikk vi inn til Brakstad på nordsiden av Jøa. Der ventet et nytt mannskapsmedlem, moren til Synne. Derfra bar det videre til Sør-Gjæslingan og videre nedover til Skutnesbukta/Hasvåg. Den stabile og kraftige vinden fra nord har dessverre gitt seg og de siste tre dagene har vi gått for motor. Det har blitt mye lesing, dagboknotater og sol med te og kjeks.
Siden Synne studerer geologi på NTNU så ble Leka et naturlig stopp. Leka ble kåret til norges geologiske nasjonalmonument og her kan man bl.a. se inn i jordas indre. Kypros, California, Oman og Leka er en eksklusiv liste over steder der mantelen har blitt skjøvet opp i det fri. På det ene bildet kan man se Synne stå på både mantel og skorpe med hver fot. Utstyrt med sykler fra gjestehavna og en geologiguide fra campingen brukte vi hele ettermiddagen på land.
Sjøen er blank på Folla. Autopiloten har funnet sin kurs og mannskapet ligger og døser. Jeg sitter i baugen og leser på en gammel bok om Thor Heyerdahl som jeg fant på Leka.
Sandvær viste seg å være en idyllisk plass. Stedet har 30 innbyggere og mange sommerhus. Vi ankret opp for natten og neste morgen kunne vi cruise nedover den trange leia med kun storseilet oppe. Vinden tok seg opp utover ettermiddagen og vi holdt 7 knop forbi Himmelblåøya Ylvingen. Målet for dagen var Purkøya, en ankringsplass vi hadde funnet på vei nordover tidligere i sommer, der vi kunne ligge trygt mens kulingen hylte i masta utpå kveldingen.
Fra Træna gikk vi sørover mot Gåsværet. Dagen startet med noe vind fra nord men så ga det seg helt. Siden det var så idyllisk ombord utover ettermiddagen bestemte vi oss for å gå forbi Gåsværet og lande i Sandværet isteden. Før vi seilte inn i havn dro vi opp noen småfisk fra havet og sikret oss middag for morgendagen.
Overfarten fra Støtt til Myken gikk så radig fort at ingen rakk å ta noen bilder. Høy sjø, god vind og 6-7 knop hele veien. Myken - Træna ble en kort etappe slik at vi hadde anledning til å gjøre noe sightseeing på Sanna. Det blåste opp en del på kvelden så vi dro opp ankeret og la oss heller i gjestehavna på Husøya.
Nå er det kun Synne og meg som seiler nedover. Vi la ut fra Bodø havn med flott vind bakfra, men utover dagen løyet det og Synne ble sjøsyk for første og siste gang (bank i bordet…). Vi kom oss til Støtt og derfra kunne vi ta en siste titt på lofotveggen i solnedgang.
Med syklene godt festet til badestigen la vi ut over Vestfjorden. Mor og far hadde vært på sykkeltur fra Finnmark og vi kunne bringe dem til Bodø der flyet sørover ventet.
Rett før avreise dro vi gjennom Vesterålen på haiketur. Der traff vi tilfeldigvis på foreldrene mine som kom syklende sørover.
